Hva finner vi opp til 130 lysår fra solen?

Vi gjør oppmerksom på at Pluto mistet planetstatusen sin i august 2006. Bildene i artikkelen viser dermed ikke en korrekt modell av solsystemet, Pluto er en dvergplanet.

Solsystemet er på en måte Jordens nabolag. Vår planet er kun en av ni planeter i bane rundt Jorden men det finnes mer enn bare planeter. Asteroidebeltet ligger hovedsakelig mellom Mars og Jupiter men mange store asteroider har baner som går innen for både Mars, Jorden og Venus. Går vi ut til Pluto finner vi et nytt asteroidebelte kalt Kuiperbeltet. Siden 1992 har vi funnet over 800 objekter i Kuiperbeltet og Pluto og Charon skulle strengt tatt egentlig være et trans-neptunsk objekt, som Kuiperbeltet også kalles, enn en planet. Hadde Pluto blitt oppdaget i dag ville den ikke blitt kalt en planet. Pluto ble oppdaget i 1930 og er det største av objektene i Kuiperbeltet. Månen Charon er også stor i forhold til andre objekter men i 2003 ble det oppdaget en ny "planet" som fikk navnet Sedna. Banen til Pluto er spesiell da den noen ganger er innenfor banen til Neptun men banen til Sedna er ekstrem. Plutos gjennomsnittlige avstand til Jorden er nesten 40 ganger avstanden Jorden-Solen (også kalt en astronomisk enhet, AU) mens Sedna varierer mellom 76 AU og 880 AU!

Her ser vi grensen mellom solvinden og det interstellare mediumet og hvor Voyager 1 og 2 befinner seg. (NASA)

Hvor stort er da egentlig solsystemet?

Er det banen til Pluto eller den elliptiske banen til Sedna? Svaret er: ingen av dem. Det er to definisjoner på solsystemets størrelse.

Solen sender ut partikler i en vind som brer seg utover i alle retninger. Det er denne solvinden som genererer nordlys. Tettheten av partikler er større i solvinden enn ellers i universet og en mulig grense for solsystemet er ved grensen der solvinden treffer og bremses ned av det interstellare medium. Med denne definisjonen strekker solsystemet seg omtrent 100 AU fra Solen i alle retninger. Voyager 1 ble skutt opp i 1977 og er det menneskelagde gjenstanden som er lengst ute i solsystemet. I September 2004 var den 93.2 AU og på god vei til å bli et virkelig interstellart fartøy i det den forlater solvinden og solsystemet. Voyager har nå en hastighet på 3.6 AU i året (62.000 km/t) og man regner med at den har strøm nok til år 2020.

En annen definisjon på solsystemet er grensen der Solen ikke dominerer gravitasjonsmessig og går over til å bli en del av "bakgrunnsgravitasjonsfeltet". Dette er betraktelig mye lengre ute enn den første definisjonen.

Det er helt sikkert flere store steiner på størrelse med Sedna som går i enda større baner men det blir færre jo lengre de er fra Solen. Hvis du går ut til 50.000 AU derimot finner du noe som heter for Oort skyen. Det er en sky av kometer som, i motsetning til planetene, asteroidene og Kuiperbeltet, ligger som et kuleskall rundt hele solsystemet. Vi vet lite om Oort skyen men vi tror den strekker seg fra 50.000 til 100.000 AU fra Solen. Et lysår er 63.241 astronomiske enheter, eller 63.241 ganger avstanden mellom Jorden og Solen og med denne definisjonen er vi dermed omtrent en fjerdedel unna nærmeste stjerne, Proxima Centauri, som ligger 4.3 lysår unna.

Forbi solsystemet

Fra Jorden kan du se 8000 stjerner på himmelen under perfekte forhold (ingen måne og ingen skyer) men bare noen hundre av disse befinner seg nærmere enn 130 lysår. Det er vanskelig å si akkurat hvor mange stjerner som befinner seg innenfor en radius på 130 lysår fordi mange stjerner lyser relativt svakt og er vanskelig å få øye på selv med teleskop. I definisjonen om magnituder at selv Solen ville knapt vært synlig fra en by hvis den var 30 lysår unna og når vi da i tillegg tenker på at Solen er større enn gjennomsnittet åpner det for mengder av stjerner vi ikke kjenner til ut til 130 lysår. De aller fleste av de 130 extrasolare planetene vi har oppdaget hittil går i bane rundt stjerner innenfor denne radiusen.

150 lysår unna finner vi en stjernehop som heter Hyadene. Hyadene spiller en viktig rolle i avstandsmålinger da den ligger på grensen av hva vi kan måle med parallaksemetoden (fra Jorden) og markerer begynnelsen på neste metode som heter konvergenspunktmetoden men denne og andre metoder er tema i neste del av artikkelserien.

Solsystemet

I bildeserien under starter vi med en figur som viser Solen til og med Jupiter. Deretter zoomer vi ut til Pluto og Kuiperbeltet. Sedna kan ses i utkanten og i neste bilde ser vi hele den elliptiske banen til Sedna. I det siste bildet har vi zoomet ut til vi ser Oort skyen som markerer enden av solsystemet.