Klokken tikker for jorden

Jordas liv beskrevet som ei klokke. Klokka er nå halv fem. (VitNytt)

Jorda har i sin historie vært gjenstand for flere masseutryddelser. Den siste og mest kjente var da dinosaurene døde ut for 65 millioner år siden som følge av et meteornedslag. Årsaken til de tidligere massutryddelsene er vanskeligere å bestemme da vi har få spor å gå etter så langt tilbake i tid. Ved å se på antallet og størrelsen på de meteorene som faller daglig kan man lage statistikker om når den neste store meteoren vil treffe jorda. Dette er bare statistikker og sjansen er at når dette en gang inntreffer har vi midlene til å gjøre noe med det men når solen til slutt blir en rød kjempestjerne er det lite vi kan gjøre.

Stjerner som solen er ikke store nok til å eksplodere i en supernova. Den er heller ikke liten nok til bare å slukne når den går tom for drivstoff.

Solen får sin energi fra fusjonsprosesser, der to hydrogenatomer kobles sammen til et heliumatom. Energimengden i ett heliumatom er mindre enn for to hydrogenatomer og differansen kommer i form av lys og varme. Når det begynner å bli tomt for hydrogen må solen fusjonere heliumatomene til oksygen istedetfor men dette skjer ikke av seg selv. Solen er ikke varm nok til å koble sammen heliumatomer og etterhvert som hydrogenet tar slutt vil den bli kaldere og trekke seg sammen. Når den krymper blir den også varmere og på ett tidspunkt blir den varm nok til å koble helium til oksygen.

Det er denne syklusen som skiller stjernene fra hverandre. Hvis stjernen er for liten stiger temperaturen for sakte til at helium fusjonerer og den fortsetter bare å krympe. Er stjernen supermassiv kan den ikke bare koble sammen heliumatomer, men også oksygenatomer og tyngre atomer helt opp til jernatomer. Når du kobler jernatomer blir det ikke noe energi til overs og stjernen vil kollapse til den blir så kompakt at den eksploderer i en supernova.

Når solen nærmer seg slutten vil den ese opp til å bli 2.000 ganger større enn den er nå. (VitNytt)

Solen er stor nok til å fortsette å fusjonere helium når hydrogenlageret begynner å ta slutt. Problemet vårt er at solen må være 10 ganger så varm for å koble helium sammenlignet med hydrogen, og når noe varmes opp, øker det også i størrelse.

I følge to astrobiologer ved universitetet i Washington har "jordas dag i solen" nådd klokken halv fem tilsvarende til jordens alder på 4.5 milliarder år. Hver time på klokka er en milliard år.

Klokken fem vil dyr og planter dø ut. Klokken åtte vil havene fordampe og klokken 12 vil solen ha vokst seg så stor at den ha slukt jorden.

Boken "The Life and Death of Planet Earth" forklarer hvordan jorda til å begynne med var dominert av mikrober, og forfatterne Donald Brownlee og Peter Ward mener også at slik vil livet på jorda ende opp. Mer avanserte former for liv vil forsvinne på samme måte som de kom til, ekosystem for ekosystem. Jorda vil også undergår flere istider.

En artists fremstilling av utsikten fra en planet som går i bane rundt en rød kjempe. (James Gitlin (STScI))

"Hvis vi glir inn i en syklus med istider kan vi igangsette store globale tiltak som kan stoppe eller dempe effekten," sier Ward. "Spørsmålet er om vi har råd til slike tiltak eller om vi i det hele tatt vil gjøre dem. Hvis planeten kjøles ned kan vi i prinsippet male jordoverflaten svart slik at den fangre opp mer varme fra solen. Har vi råd? Og hva vil konsekvensene av å male jorden svart være? Ethvert globalt redningsprosjekt vil bestandig kunne risikere å gjøre ting værre."

Men til slutt blir jorden så varm at landdyrene tvinges ned i havene for å kjøle seg ned. De som kan tilpasse seg vil overleve en stund men etterhvert blir også havene for varme til at komplekst liv kan eksistere.

"Den siste formen for liv vil kanskje ligne mye på den første - en-cellede bakterier," skriver forfatterne.

Muligheten for å flytte til andre planeter er også små, mener Brownlee og Ward. Forskjellige romfartøy kunne overleve jordens skjebne og DNA prøver fra hele verdens befolkning ville ikke veie mer enn bare noen få gram men mennesket selv vil nok ikke overleve.

Solseil kan bli fremtidens romfartøy. (NASA/ MSFC)

Finnes det likevel håp?

Fremtidsutsiktene til Donald Brownlee og Peter Ward er mildt sagt dystre men ikke destomindre virkelige. Det er likevel vanskelig å forestille seg at mennesket ikke kan slippe unna, flytte til en annen planet. I følge deres beregninger har vi enda 500 millioner år på å finne en løsning. Det er bare 100 år siden brødrene Wright fløy for første gang, 35 år siden vi landet på månen. Det finnes allerede i dag romfartøy som teoretisk sett kan nå 10% av lysets hastighet, 30.000 ganger raskere enn romskipet Apollo 8 vi brukte til månen, såkallte solseil. Vi får bare krysse fingrene for at vi i mellomtiden ikke stryker med av et meteorittnedslag, eller en supernova, eller en ny istid, eller...